Hva er egentlig best for barna?

At vi foreldre gir etter og skaffer de det de vil ha av leker i ung alder, og merkeklær som converse sko, eller bildeler når de kommer opp i litt høyere alder?
Eller skal vi som foreldre sette foten helt ned, melde oss og barna våre ut av presset man føler fra samfunnet? Er det overhodet mulig å finne en middelvei i denne jungelen?

Jeg har ikke blitt så gammel at jeg ikke lenger husker hvordan det var å være tenåring eller ungdom, og jeg husker veldig godt hvor lett vi som barn og unge hadde for å single ut ”offere” simpelthen fordi de ikke hadde riktige sko eller hva det nå enn var som var populært akkurat da. Jeg husker også følelsen av å være dette ”offeret”.

Og begge disse minnene er jo noe jeg skulle ønske jeg kunne spare mine barn for. Og til en viss grad kan jeg kanskje det, men vil det være riktig? Hjelper jeg mine barn eller er jeg overbeskyttende og hemmer mine barns utvikling?

Hvordan kan man lære sine barn etikk og moral uten at de blir utsatt for og opplever urettferdighet likeså godt som hovmod? Jeg ønsker så absolutt ikke å utsette mine barn for disse negative opplevelsene bare for at de skal tilegne seg de positive egenskapene de kan resultere i.

Jeg ønsker at mine barn skal se viktigheten i å møte andre med respekt og hensynsfullhet og alt dette, men ikke ved å utsette de for brutalitet og respektløshet.

Så hvordan skal man klare det?